Kommenter innlegget

Bloggen oppgradert

Denne bloggen er fra nå av både norsklærerblogg og språkblogg. Jeg har slått sammen to av bloggene mine, og laget en fagblogg. Innleggene skal være om min interesse for språk og mine erfaringer som norsklærer, anvendt språkviter og nordist. Siden jeg skriver både på bokmål og nynorsk, ganske om hverandre, vil innleggene og være på begge målformene.

Kommenter gjerne. 🙂 Bilde

Advertisements
Kommenter innlegget

Analyse, kva skal vi med det?

.Kjem eg nokon gong til å få bruk for analyse i arbeidslivet? -Kva er vitsen med dette her?, elevane mine stiller eigentleg ganske gode og kritiske spørsmål. For kvifor  må dei lære å analysere? Kva treng dei eigentleg analyser til?

Eg kan ikkje garantere at diktanalyse eller novelleanalyse er noko elevar vil ha bruk for seinare i livet. Det er heller ikkje sikkert dei vil ha bruk for alt dei lærer i  matematikk, samfunnsfag, mediafaga, kunstfaga eller dei andre språkfaga heller.  Men dei skal ha noko grunnleggande, og dette grunnlaget skal hjelpe dei på vegen vidare. Eg trur likevel at å analysere er ein eigenskap dei fleste kan få bruk for. Om du meiner ein film er bra. Kvifor er han bra?  Dess  betre og og meir detaljert du kan forklare det, jo meir truverde får du. Om du kan gjere det same med ei roman, ei blogg, eit bilete, vil kanskje argumenta dine vege tyngre. Dei som melder film må og ha evna til å analysere, det same gjeld dei som melder bøker.

Eg er eit språkmenneske, eg elskar å finne ut kva ord opphaveleg har betydd. Så etter kort googling finn eg ut av ordet analyse kjem av det greske «analysis» som betyr «oppløysing» eller «å bryte opp». Analyse er altså å dele opp noko og sjå på kvar del. Det stemmer godt med mi oppfatning av kva ein analyse skal vere.  Delane i ein novelle skal studerast, alt frå tema, motiv, handling og verkemiddel.

Ein analyse blir for meg mest spanande når ein kan kjenne att mønster. Når ein ser at element i ein tekst kan gå att i andre tekstar.  Det vi kallar intertekstualitet  (at vi finn «rester» av andre tekstar i teksten»). Det er då analyse blir mest spanande for meg.

Kommenter innlegget

Samtalens trafikkregler.

Noen ganger lurer jeg på om folk vet hvor mye ord kan såre. En replikk kan være nok til å knuse selvfølelsen til et menneske. Kanskje var det tankeløst, man mente det ikke, men likevel. ..


Sosiologen Ervin Goffman brukte begrepet samtalens trafikkregler om hvordan vi mennesker lager regler for hvordan en samtale utarter seg. På samme måte som vi i trafikken må forholde oss til regler, må vi og i samtaler forholde oss til regler. Det interessante er gjerne hva som  skjer om vi ikke følger disse reglene. Mye av det vi sier er i utgangspunktet ganske merkelig, skal vi ta det bokstavelig. » Jeg tror nesten du må gå nå»; kan vi si. Hva betyr egentlig det? At vi nesten tror, eller at noen «nesten må gå». og hvordan går man nesten? 

Det er her pragmatikken blir nyttig. Jeg tror nesten du skal gå nå, vil vel de fleste som en litt mildrere versjon av «kom deg ut. Vi bruker nesten som en «demper» for å gjøre ytringen mindre bastant.

I følge Goffman gjør vi dette for å bevare hverandres «ansikt». Begrepet ansikt blir her brukt på samme måte som i uttrykket «å miste ansikt». Vi gjør fra vi er ganske små mye for å ikke miste ansikt.  Vi kan bruke humor, le nervøst, bli sint på den som truer ansiktet vårt, trekker oss unna, eller angripe den andre verbalt. 

Erwin Goffman 

Vi kan og styrke andres ansikt, ved å rose  dem, gi dem gaver, eller invitere dem på middag. 

Alle ytringer er potensielt ansiktstruende sier Goffman. Vi vet aldri om det vi sier kan støte noen.  Handlinger som i utgangspunktet kan oppfattes som positive, kan også være potensielt ansiktstruende. Som når noen gir oss en presang, eller kommer med en invitasjon. Mottar vi invitasjonen eller gaven vil vi kunne stå i takknemlighetsgjeld til den andre. Hvis vi på den andre siden avviser invitasjonen, eller ikke vil motta gaven, kan det også oppfattes som ansiktstruende handlinger, siden vi da må avvise den som tilbyr gaven eller inviterer oss.


Samtalens trafikkregler handler til syvende og sist om å ikke kjøre over folk, eller skade dem. Vi kan skades i trafikken, og vi kan skades med ord.

Kommenter innlegget

Skriving, rettskriving, er det så nøye?

«Ungdommen kan jo ikke skrive». Denne kommentaren kom fra en dame jeg kom i kontakt med på et busstopp. En dame som var negativ til det meste, viste det seg, og som altså mente at ungdommen i dag ikke kunne skrive. Ungdom bryr seg ikke om rettskriving, og dessuten kan de ikke uttale kj-lyden rett. Vel, dette blir en forsvarstale for ungdommen, og delvis en selvforsvartale:

Jeg har vært norsklærer noen år, men ikke så veldig lenge. I begynnelsen tenkte jeg at retteskriving ikke var så nøye. At det først og fremst var skrivegleden som skulle styrkes.

 Som student jobbet jeg mye med prosessorientert skriving, der man først og fremst skal legge vekt på det positive. Argumentet for dette er blant annet at negativ respons ikke er konstruktivt. Om noen forteller deg at noe er feil, vet du da hva som er rett? Det er også slik at selv om noen skriver en tekst med mange feil, er det fullt mulig å forstå det de skriver likevel. Så hvorfor skal vi bry oss om rettskriving?

Jeg har prøvd å finne gode argumenter, og tror nå jeg har funnet noen:

Vi mennesker tilpasser oss hele tiden ulike sjangere. Er jeg i konfirmasjon kler jeg meg pent. Det er enkelte typer klær jeg ikke går med på jobb, men som er ok ute.

Enkelte ting hører naturlig til på et kjøkken, men er malplassert på soverommet. Slik er det på mange måter og med skriving. I enkelte sammenhenger, som med sosiale medier, kan det være helt ok å skrive dialekt, På min facebookside  skrives det på stavangersk, bergensk, trødersk, nordlansk, og kvammamål, for å nevne noen. Jeg har enda ikke hatt problemer med å forstå hva de skriver.

De samme folka kan i andre sammenhenger skrive rett norsk, ja noen er til og med norsklærere. At folk skriver dialekt ett sted betyr ikke nødvendigvis at de ikke kan rettskriving. På en annen side finnes det en del som skriver mye feil.

Folk mener gjerne at dette er et relativt nytt fenomen, jeg personlig er usikker på det. Jeg tror det heller er slik at folk skriver mer nå enn før. Andre har hatt lærere som nesten ikke har brukt tid på rettskriving, fordi man var redd for å ta fra elevene skrivegleden. Jeg er enig i det, å ta fra noen skrivegleden kan få uante konsekvenser. Kanskje sitter det potensielle forfattere rundt om i verden, som fikk ødelagt skrivegleden ved å få rødt på rødt på skolestilene sine. 

Kommenter innlegget

Proto-ord og barnespråk.

Min mor har fortalt meg at hun som femåring fikk vite at de skulle ha besøk av biskopen og lurte på hvilken kopp det var…
Dette innlegget skal handle om barnespråk, eller språkutvikling hos barn. Det er et tema som alltid er interessant å diskutere, fordi alle har en eller annen historie, om egne barn, andres barn, eller folk rundt seg og hva de sa som små.
Som han som kalte banan for gurka. Det er vel unødvendig å si at dette skapte en del forvirring blant utenforstående. En annen kalte druer for mamoner, og en av mine slektninger kalte sko for bopå da hun var liten. Slike ord som barn lager kalles visst proto-ord.De har ofte en forklaring i noen assosiasjoner barnet har med ordet.

Meg ca. fire år.

Et eksempel på det er han som kalte tåteflasken sin for mello. Det kom antageligvis av at han først kalte melk for mello, og han fikk stort sett melk i flaske. Etterhvert ble tåteflasken til mello, og han kunne si ting som: Jeg vil ha saft oppi melloen min.Hun som sa bopå til sko, hadde ofte hørt: Skal vi ha sko på, og oppfattet da kanskje sko på som ett ord. Hva opphavet til gurka og mamoner er, aner jeg ikke.  Også eldre barn kan lage slike nye ord. En seksåring jeg kjenner laget ordet «uenigtrøtt», når du er trøtt, men ikke vil sove. Et barn syns stedet Eidsvoll hørtes skikkelig skummelt ut. Det var jo tross alt et sted der det var både «aids og vold» . Et annet barn lurte på om det het appelmin når han eller hun hadde en appelsin, siden det som var noen sin, var min om det gjaldt barnet selv.
Kommenter innlegget

Poetisk språk

Jeg elsker å skrive. Bruke språket til å skape, snu om på ord, setninger, lage nye ordbilder, finne på nye metaforer. Språket kan være poetisk med  men og helt uten metaforer. De sterkeste historiene er gjerne de mest nakne, de som bare forteller ting som de er, og ikke legger til så mye— less is more.

Jeg ber ofte elevene mine om å kutte ut ord, for å skape bedre flyt. Vi vil ofte forklare, vi vil tolke, lage et forståelsesrom. Det vil si, det gjør vi alltid. Vi prøver alltïd å forstå, vi trenger noen pekere, noen retninger.

Kanskje du som er leser føler at denne teksten ikke har det, «kom til poenget» tenker du kanskje. Men akkurat i dag har jeg ikke tenkt å komme til poenget med en gang. Denne gangen er ikke målet der framme noe som haster, denne gangen handler det om å utforske språket, og mulighetene språket har. At vi ikke trenger så mange adjektiv for å beskrive en situasjon. At det noen ganger er fakta som er det mest poetiske. At adverbene noen ganger er mer til bry. At vi kan se på metaforer og språklige bilder som bilder på veggen. Det trengs kanskje litt rom mellom bildene for å kunne betrakte dem. Noen ganger er det enkle det som får fram det du vil si.

Johanna i filmen «Til ungdommen»  forteller om tragedien på Utøya, uten å bruke adjektiv. Hun bare forteller hva som skjedde. 

Å skrive handler og om å være bevisst på hvordan språket kan brukes, og vite noe om hvilke funksjoner ordene har. For eksempel dette: Du hører ikke havet når du tar en konkylie mot øret, du hører blodet som suser i ørene. Sannheten, den som ikke er sminket, er kanskje den mest poetiske.

4 kommentarar

Norsk som andrespråk

For tiden tar jeg studiet norsk som andrespråk ved universitetet i Bergen. Det er et rent nettstudium. Jeg har undervist i norsk som andrespråk i noen år, og har vært opptatt av hvordan elever med annen språkbakgrunn kan få bedre muligheter i skolen.  Enkelte lurer på hvorfor norsk som andrespråk er et eget fag. Jeg vil si det er forskjell på å undervise i norsk og norsk som andrespråk. Når jeg underviser elever med et annet morsmål, må jeg kunne fortelle dem hvordan det norske språket er bygget opp, og hva som er viktig å huske på. For en stund siden var jeg på ett  kurs om norsk i alle fag. Da lærte jeg en annen ting om norsk. Vi har et språk med mange homonymer, det vil si ord som skrives eller uttales likt men som har ulik betydning. Et eksempel på dette er ro. Det er forskjell på å si «Ligg helt i ro», og «Han skulle ut å ro».

Et annet fenomen er frekvente språklige bilder. Når vi på  norsk sier «tak over hodet»  eller «hjertet i halsen» er ikke dette fraser som kan oversettes direkte og gi mening på andre språk. Vi må forklare hva vi mener med disse språklige bildene, og kanskje og hva den direkte oversettelsen vil være. Som at man på engelsk har det språklige bilde «by the skin of our teeth» som på norsk ofte oversettes med på nære nippet. Det vil ikke gi samme mening å oversette denne frasen direkte.

Jeg spurte en gang noen norsk 2-elever om hva de trodde tak over hode betød. En gjettet at det betød at man var veldig høy. Hjertet i halsen mente en annen måtte bety at man var sulten. En annen ting er alle begrepene elever med annen språkbakgrunn må forholde seg til. Ord vi tar for gitt at norske elever forstår kan være uforståelige for elever som ikke har vokst opp med norsk. Et eksempel på det er elevene som spurte: Hva betyr egentlig «dreie seg om». Noen språklige bilder og metaforer er så selvfølgelige for oss at vi ikke tenker på at de nettopp er det. ..